Nesna ligger ca. 7 mil fra Mo i Rana, på Helgelandskysten. Nyinnflyttet til kommunen, er trivselen allerede god. Å slippe å sprengfyre i et altfor trekkfult hus, er selvfølgelig på ønskelista. Men likevel, dette lover godt for fremtiden….
Apropos sprengfyring. Det er fint vi har litt ved å ta av. Vi har ekte årgangsved i fjøsen.
Årgangsved fra 1988 og 1995
Da er det offisielt. Jeg har fått ny, og fast jobb, som webredaktør på Høgskolen i Nesna. Jeg har takket ja til jobben. Heldigvis så var det ikke bare jeg som synes Nesna høres ut som en god idé. Dermed er vi to og en hund som snart blir Nesnaværinger.
Leiligheten i Tromsø er ligger ute for salg, og vi har per i dag ingen leilighet å flytte til når denne er solgt. «Risky business» vil sikkert noen si. Livet om dagen vrimler av løse tråder, og jeg befinner meg godt utenfor komfortsonen. Selvfølgelig, forutsigbart nok, har flytteangsten igjen festet sitt stramme klamme grep. Skulle gjerne spolt tre måneder fremover i tid, fordi – tross uvissheten om hvordan leilighetssalget går, mangel på bosted etter flyttingen og generell flyttelogistikk – så gleder jeg meg til å begynne i ny jobb og bo på et helt nytt sted.
Vi mennesker er vanedyr og blir fort komfortable med rutiner. Vi gjør gjerne ting i en bestemt rekkefølge, og forventer at etter A kommer B og så videre. Jeg for min del, står som oftest opp 06.40 hver dag, dusjer, tar på meg klær jeg har lagt fram kvelden før, og går samme turen med bikkja som jeg gjør hver morgen, før jeg tar samme bussen til jobben. Jeg liker rutiner.
Men samtidig, så liker jeg å lære nye ting, jeg liker å bli utfordret og jeg liker å måtte tilpasse meg. Jeg utvikler meg stadig. Jeg forsøker å ikke reagere med frykt og frustrasjon, men med åpenhet og nyskjerrighet når jeg blir eksponert for noe jeg ikke forstår.
Jeg begynte å interessere meg for internett allerede i 1994, før jeg egentlig forsto hva det var. Da jeg vinteren 1995 skulle prøve internett for første gang, visste jeg ikke hva en nettleser var. Jeg fikk meg egen pc et drøyt halvt år senere, etter å ha brukt studielånet til en dyr og fancy sak med lekker 15 tommers skjerm på 10 kilo og et digert firkanta modem som sa ga-ching-ga-ching-schhhhhff-fhhhhh hver gang jeg skulle på nett.
Jeg lærte fort om søkemotorer, chatting, spill og html. Og vips så skulle jeg bli webdesigner. Både verden og jeg ble hekta på www. Jeg ble webfalch.
Siden jeg ble interessert i nettet, har rimelig mye skjedd. I dag er de fleste på internett via en eller annen dings, og vi samhandler med andre mennesker via sosiale samfunn på nett. Mye av det vi bruker mest tid på, er relativt nye og interaktive tjenester. Facebook og Spotify er 5 år gamle, youtube 6 år og Google 12 år gammel. Selve internett i seg selv er knapt 20 år gammelt.
Ting skjer fort på internett. Forandring er nettets natur.
Dessverre er ikke alltid vi mennesker like raske til å venne oss til nye ting. Vi liker rutiner.
Internett handler om kommunikasjon, om det å dele. Men internett tar ikke makta fra oss, vi velger fortsatt hva vi vil dele.
Som så veldig mange den siste tiden, har også mitt hode vært fylt av tanker om det uforståelige og usannsynlige som har skjedd oss her i Norge. Et terrorangrep på norsk jord – utført av en etnisk nordmann.
Foto fra Flickr: Hunsrod
Det første jeg tenkte da jeg hørte om eksplosjonen i regjeringskvartalet – på tv i nærbutikken på Ballstad i Lofoten, var at det var en gasseksplosjon. Terror var i mitt hode ikke en umiddelbar sannsynlighet.
Jeg fikk høre om skyting på Utøya før det nådde media. Mitt yngste søskenbarn på farsiden, og tidligere Auf’er fikk vite dette fra venner han hadde som var på Utøya den dagen. Dermed kom det hele veldig nært, veldig fort…
Nå, to uker etter de grusomme handlingene til en ubetydelig mann med enorme vrangforestillinger om sin egen verdi, går debattene. Han var norsk, og motivasjonen for handlingene var hat. Hat mot det store fellesskapet, hat mot demokratiet.
Den umiddelbare reaksjonen etter «smellet» hos mange var dessverre hat, hat mot muslimer – fordi «det måtte jo bare være de som sto bak». Dessverre var det også mennesker som står meg nær som møtte terroren med umiddelbart sinne mot muslimer. Dette både provoserer meg, og fortviler meg. Selvfølgelig fikk alle seg en «lærepenge» om ikke å anta før man vet. Problemet er at den lærepengen tror ikke jeg er særlig holdbar for noen av de som kom med muslimkritiske uttalelser både offentlig og privat. Disse holdningene er i all hovedsak basert på uvitenhet, og den uvitende vil alltid forsvare sine holdninger. Selvfølgelig er de noen som også mener å vite, og baserer sine holdninger på det. Jeg respekterer at ikke alle har samme meninger, men som Sokrates sa: «Det jeg vet er at jeg ingenting vet».
Det jeg tror at jeg vet (kanskje usokratisk og dristig av meg siden jeg ikke er noen religionshistoriker), er at et kjennetegn ved religion er at den mener den er den eneste rette religion. Se på vår egen (vestlige europas) religionshistorie. Hvor mange land har ikke vi dyttet (og dytter) «vår» religion på? Blant de monoteistiske religionene slik som kristendommen, jødedommen og islam (ironisk nok religioner som har samme Gud), er jo ikke de historiske rullebladene akkurat rene.
Jeg veksler mellom å bli rørt av felleskapet og den kollektive sorgen nordmenn har vist, og oppgittheten om at menneskelig natur ikke vil forandre seg.
Jeg er redd for framtiden. Og redd for at vi ikke kan forandre oss. Jeg er redd for at egoismen og de spisse albuene jeg ser på bussen hver dag, er symptomatisk for menneskelig natur. Jeg ser egoismen i meg selv også, men jeg er fast bestemt på å konfrontere den.
Vi er alle skyldige i å la hatet vokse frem.
Vi må konfrontere det, og forhindre det.
Jeg skulle faktisk ikke se på det i det heletatt. Det var planen. Men en kort tur innom NRK2 skulle vise seg å bli skjebnesvanger for helgas aktivitetsnivå. Jeg var skeptisk, men innen hurtigruta hadde lagt til kai i Trondheim var jeg blitt hekta.Hva skal jeg finne på nå?
Jeg vinker til hurtigruta fra verandaen (uten mobiltelefon på øret).Et «sitat» som har dukket opp på Twitter og i Facebook-statuser de siste par dagene er: «I mourn the loss of thousands of precious lives, but I will not rejoice in the death of one, not even an enemy.» Sant nok det, men det ble altså ikke sagt av Dr. Martin Luther King Jr.
Så hva sa Dr. King egentlig? Etter litt research finner jeg et utdrag fra «A Testament of Hope: The Essential Writings and Speeches of Martin Luther King, Jr.»
Martin Luther KingHan var en smarting han der Dr. King.»Are we seeking power for power’s sake? Or are we seeking to make the world and our nation better places to live. If we seek the latter, violence can never provide the answer. The ultimate weakness of violence is that it is a descending spiral, begetting the very thing it seeks to destroy. Instead of diminishing evil, it multiplies it. Through violence you may murder the liar, but you cannot murder the lie, nor establish the truth. Through violence you may murder the hater, but you do not murder hate. In fact, violence merely increases hate. So it goes. Returning violence for violence multiplies violence, adding deeper darkness to a night already devoid of stars. Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that.» Dr. Martin Luther King Jr.
Webfalch.com © 2012 |
